Verdifastsettelse av tvistegjenstanden ved omstøtelse av gavesalg etter arveloven

Borgarting lagmannsrett har nylig avsagt en beslutning om tvistegjenstandens verdi ved omstøtelse av disposisjoner foretatt av gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo.

Når gjenlevende ektefelle sitter i uskiftet bo, er man nødt til å forholde seg til en rekke regler og bestemmelser. En av rådighetsbegrensningene er at man ikke uten samtykke fra arvingene kan gi gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet. Dette følger av arveloven § 23 og omfatter også gavesalg, og (tidligere arvelov av 1972 § 19).

Dersom gjenlevende ektefelle gir gaveelementer større enn hva de har anledning til etter arvelovens uskiftekapittel, kan arvingen(e) kreve gavedisposisjonen omstøtt. Hva som står i «vesentlig misforhold til boet» må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, men rettspraksis etter den tidligere arveloven oppstiller en terskel på omtrent 20 % av boet. Med andre ord; dersom man som gjenlevende ektefelle gir bort mer enn 20 % av boets formue, må man ha arvingenes samtykke. Er ikke samtykket innhentet, kan arvingene kreve gavedisposisjonen tilbakeført til boet.

Dersom en arving krever disposisjonen omstøtt, altså tilbakeført til boet, må man ta stilling til tvistegjenstandens verdi. Dette har betydning for om saken må innom forliksrådet først, eller om saken kan tas rett til tingretten – eventuelt etter bestemmelsene for småkravsprosess eller allmennprosess, og vil også ha betydning for ankemuligheter til lagmannsretten. Det er nettopp tvistegjenstandens verdi som er tema her, og som Borgarting lagmannsrett har uttalt seg om.

Eksempel: Dersom gjenlevende ektefelle sitter i uskiftet bo med blant annet en tomt som er verdsatt til kr 2 000 000, og hun selger den til ett av sine fire barn for kr 1 200 000, så er gaveelementet differansen mellom kjøpesum og faktisk verdi – i dette tilfellet kr 800 000. Dersom en av arvingene hevder at gaveelementet ble gitt i strid med disposisjonsreglene, kan hver av arvingene kreve at gaven omstøtt, altså at gavemottakeren tilbakefører gavens verdi til boet, ved å reise søksmål innen ett år etter de fikk kunnskap om gaven.

Ved anleggelse av sak for retten har verdien av gaveelementet en prosessuell betydning, ettersom det som nevnt over avgjør hvilken rettsinstans saken kan fremlegges for, og hvilke prosessformer saken skal behandles etter. I slike tilfeller har det tidligere vært uavklart om hva som er tvistegjenstandens verdi – er det hele gaveelementet eller er det arvingens andel av gaveelementet? Altså, er tvistegjenstandens verdi kr 800 000 (hele gaveelementet) eller kr 200 000 (arvingen som anlegger sak sin andel – 1/4 av gaveelementet). 

Det følger av tvisteloven at dersom kravet er kr 200 000 eller lavere, så skal saken først bringes inn for forliksrådet. Dersom kravet kommer inn for tingretten og verdien er under kr 250 000 skal saken behandles etter regler om småkravsprosess – som er en enklere og mer kostnadseffektiv prosess enn reglene om allmennprosess. Dersom man ønsker å anke tingrettens dom til lagmannsretten, kan ikke anken fremmes uten lagmannsrettens samtykke dersom kravet er under kr 250 000. På grunnlag av dette har altså tvistegjenstandens verdi stor betydning for saken og prosessrisikoen.

Det følger av tvisteloven § 17-1 at når tvistegjenstandens verdi har betydning for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten av eget tiltak ta stilling til verdien. For formuesgjenstander, som i dette tilfellet gaveelementet, følger det av tvisteloven § 17-2 at verdien skal settes til den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn for domstolene. Dersom man tar loven på ordet, kan det tolkes dithen at det er verdien for den arvingen som fremmer søksmål som er avgjørende. I eksempelet ville det da vært kr 200 000, som medfører at saken må fremmes for forliksrådet, og dersom man etter å ha vært i tingretten vil anke dommen – er det ikke nødvendigvis slik at anken fremmes der.

Borgarting lagmannsrett tok stilling til dette spørsmålet i en beslutning fra mai 2021. Selv om anken i den saken ikke ble fremmet til behandling for lagmannsretten, uttalte lagmannsretten likevel sitt syn på ovennevnte problemstilling.

Borgarting lagmannsrett uttalte følgende:

«Ordlyden i tvisteloven § 17-2 første ledd trekker klart i retning av at det er verdien kravet har for parten som er avgjørende. For førsteinstans heter det at verdien settes til verdien kravet har «for saksøkeren». Ved anke settes verdien til forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den «ankende parts» krav når anken erklæres. Arveloven på sin side bestemmer imidlertid at «kvar av arvingane» har rett til å kreve gaven omstøtt, jf. arveloven 1972 § 19. Det samme er bestemt i arveloven 2019 § 23. Det følger av overgangsbestemmelsen i arveloven 2019 § 180 andre ledd at kravet om omstøtelse reguleres av arveloven 1972 § 19.

For at det skal være overensstemmelse mellom arvelovens regler om omstøtelse og tvisteloven § 17-2 første ledd, er det lagmannsrettens oppfatning at § 17-2 første ledd i dette tilfellet må forstås slik at det er verdien av hele gaveelementet som må legges til grunn ved verdivurderingen, og ikke bare den del av beløpet som senere tilfaller arvingen som gikk til sak. Dette kan også uttrykkes slik at saksøkeren går til sak på vegne av kollektivet av arvinger og på den måten ivaretar kollektivets interesser, og at alle som vil tjene på omstøtelse, vil nyte godt av søksmålet om det når frem.»

Med andre ord så fastsetter Borgarting lagmannsrett at korrekt tolkning av loven, og dermed fastsettelse av tvistegjenstandens verdi i dette tilfellet, er verdien av hele gaveelementet.

Snakk med oss!

Våre advokater har lang erfaring.
Vår kompetanse er verdi for deg – ta kontakt med en av våre advokater for å høre om hvordan vi kan hjelpe deg i din situasjon.

Advokatfirmaet Frøysaa & Bjørkgård AS – Alltid tett på!