Vedlikehold og utbedring av privat veg

ansvar privat og offentlig vei

Hvem er ansvarlig for veien?

Hva kan vel ikke skape mer konflikt enn spørsmålet om hvem som skal betale hva og hvor mye av vedlikehold og utbedringer av private veier.

Særlig er dette aktuelt i hytteområder hvor veinettet ofte er privat og eies av ulike grunneiere, men hvor hytteeierne for en stor del er brukerne. Foruten grunneierne kan privat veinett også være eiet av såkalte veilag, velforeninger og lignende. Det er mange spørsmål det skal tas stilling til i forbindelse med etablering vedlikehold og utbedring av veger, se her:

  • Offentlig eller privat veg?
  • Lovregulert?
  • Hvem og hvordan besluttes hvilken standard private veger skal ha?
  • Hva slags standard er påkrevet?
  • Eieren eller brukeren som skal betale for vedlikehold og utbedring av vegen
  • Skal kostnadene deles likt mellom eierne og/ eller brukerne?
  • Etc.

Advokatfirmaet Frøy AS mottar mange spørsmål om dette, og i det følgende skal vi gjøre rede for hovedreglene rundt disse spørsmålene. Fremstillingen er ikke ment å være uttømmende, det kan også være andre forhold som må hensyntas.

Offentlig eller privat veg?

Når det skal fastslås hvem som skal betale for vedlikehold og utbedring av veier, må det først fastslås om vegen privat eller offentlig. Alle veier som ikke er offentlige er private ifølge lov om vegar av 21. juni 1963 nr. 23 (heretter veglova) § 1. Det er to hovedvilkår som må være oppfylt for at en vei skal være offentlig.

For det første må vegen være «open for allmenn ferdsel». For det andre er det et vilkår at vegen må være «halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune». I henhold til veglovas § 1 regnes riksveg, fylkesveg og kommunal veg som offentlige veger.

Organisering av vegvedlikeholdet – hvem bestemmer?

Regler om fordeling av kostnader til vedlikehold og utbedring av private veger er regulert i veglova av 21.06.1963 nr. 23 kapittel VII.

Vegloven § 54 omhandler hvem som har plikt til å delta i vedlikehold og utbedring av privat vei samt prinsipper for fordeling av kostnader til dette. Alle som innehar plikt til å vedlikeholde utgjør et såkalt veglag etter § 55. Veglaget tar alle avgjørelser som gjelder vegfelleskapet. Medlemskapet i veilaget er bundet, det vil si at man ikke kan melde seg ut uten også å måtte slutte å bruke veien.

Veglaget skal møtes en gang i året eller når det er nødvendig. Veglaget forvalter den daglige driften, tildeler nye bruksretter og gir nærmere regler for bruksretten til de som allerede er brukere. Veglaget kan også fatte en rekke andre beslutninger som for eksempel å ta opp lån til vedlikehold og bestemme at det skal rettes en søknad til kommunen om rett til å kreve inn bompenger. Det siste kan være særlig viktig hvor det er mange brukere som bruker veien sporadisk og denne bruken medfører stor slitasje, se mer om dette nedenfor.

Hvis det er mange medlemmer i veglaget kan det være hensiktsmessig å velge et styre med en leder og et par styremedlemmer hvor en for eksempel kan ha økonomiansvaret. Styrets handlingsrom kan fastsettes i vedtektene. Veilaget vil være øverste myndighet. Dersom det ikke annet er fastsatt i vedtektene, er det flertallet som bestemmer. Det er tilstrekkelig med alminnelig flertall. Hver bruksrett har i utgangspunktet en stemme. Det vises til § 55, annet ledd.

Drift av private veger kan også skje i regi av grunneiere eller grunneierlag som også eier selve vegen. I slike tilfeller vil grunneier ha bestemmelsesretten, og det er ikke i strid med vegloven at det da ikke etableres veglag.

ansvar privat og offentlig vei betaling

Hvem skal betale for vedlikehold av vegen?

Det følger av veglova § 54 felleskostnader til vedlikehold og utbedring av private veger skal fordeles mellom brukerne av vegen. For å ha en vedlikeholdsplikt må man altså ikke eie vegen i ordets rette for stand, det er altså tilstrekkelig at man bruker den.

Hvis en og samme vei blir benyttet som adkomst for flere eiendommer, har alle brukerne en felles vedlikeholdsplikt. Vedlikeholdsplikten gjelder også alle andre som faktisk bruker vegen.

Kostnader

De vanligste kostnadene til vedlikehold og utbedring, er utgifter i forbindelse med brøyting av snø og strøing av sand og grus i vinterhalvåret og høvling av midtstykket på veien og fylling av groper etter at is og vann har gjort sitt gjennom vinteren og i vårløsningen.

Av og til må veinettet utbedres ved at det for eksempel må graves nye grøfter for å holde vannet unna og for å forhindre ytterligere skader på veien. Det er også relativt vanlig at veien må gruses på nytt i sommerhalvåret.

Nærmere om vedlikeholdsplikten av vegen

Leddvis vedlikeholdsplikt

På en adkomstveg til et hyttefelt benytter kanskje noen hytter bare noen meter av veien, mens andre som bor lengst inn har lenger vei. Kanskje flere kilometer. Spørsmålet blir da om disse skal betale like mye for vedlikehold og utbedring av veien?

I henhold til veglovas § 54 skal fordeling at en av kostnadene knyttes til den enkeltes bruk av vegen etter «høvetalet» som utgjør en brøk (antall meter) av den totale brøken (hele veistrekningen). Det vil igjen si at den som bruker vegen i mest, skal betale den høyeste andelen av vedlikeholde-/ utbedringen, mens de som bruker vegen mindre, betaler en mindre andel. Dette kalles også for en leddvis vedlikeholdsplikt, altså en vedlikeholdsplikt som er basert på hvor stor avstand den enkeltes bruk strekker seg over. Det er logisk at jo mer man bruker en vei, jo større andel av kostnadene skal man betale.

Veglova § 54 er en fravikelig regel. Det betyr at jo mindre det er gjort avtale om en annen kostnadsfordelingen enn det som følger av veglova § 54, er det veglovas bestemmelser som skal legges til grunn. En annen kostnadsfordeling kan for eksempel følge av en festeavtale eller kjøpsavtale for hyttetomten.

ansvar privat og offentlig veg kalkuere

Skjønnsmessig vurdering

Et annet prinsipp som skal benyttes ved kostnadsfordelingen er at det skal gjøres en skjønnsmessig vurdering av bruken og nytten av vegen. I mange henseende er det naturlig å beregne kostnadene ut fra både antall meter av vegen som benyttes og bruk/ belastning. Dette kan eksemplifiseres på følgende måte.

En privat veg leder inn i et hytteområde med hytter på hver side av vegen. Innerst i vegen er det en stor parkeringsplass med et serveringssted som benyttes av hele bygda. Serveringsstedet er flittig brukt av bygdas befolkning gjennom hele året. I henhold til leddvise vedlikeholdsplikt basert på antall meter skal hyttene betale etter hvor lang strekning de benytter og serveringsstedet det samme.

Det vil imidlertid falle svært urettferdig ut at de innerste hyttene skal betale like mye som serveringsstedet. Serveringsstedet kan betegnes som næring og arbeidssted og vil normalt bruke vegen betydelig mer enn hytteeierne gjennom hele året. Det skal for eksempel fraktes varer med tyngre kjøretøy noe som naturlig nok vil slite mer på vegen enn de som kun kjører med privatbil av og til.

Parkeringsplassen som ligger ved serveringsstedet benyttes også av folk som skal ut på tur sommer som vinter. Dette bør hensyntas når kostnadene skal fordeles ved at det kreves inn bompenger for denne bruken. Innkreving av bompenger krever midlertid kommunes samtykke, se nærmere om dette i veglovas § 56.

Kostnadsfordelingen bør både reflektere antallet meter eller kilometer veg som benyttes «høvetallet», og brukens intensitet. Det må med andre ord foretas en konkret skjønnsmessig vurdering.

En vanlig måte å fordele vegvedlikehold på er ut fra modellen «tonn pr km». Ved denne modellen tas det hensyn både belastning på vegen ved at bruk av tyngre kjøretøy og selvfølgelig til lengde som brukes av vegen (leddvis vedlikehold/ høvetallet).

I vårt eksempel ville serveringsstedet måtte bære enn høyere andel av vedlikeholdet enn den enkelte hytteeier fordi de for det første har større trafikk/ flere biler som benytter veien i tillegg til at større og tyngre kjøretøy som varebiler som leverer varer mv. til driften serveringsstedet. Driften av serveringsstedet vil således utgjøre en større del av vegslitasjen og i hht. modellen «tonn pr. km» belastes med en større del av vedlikeholdskostnadene enn den private hytteeieren.

Ideelt sett burde den enkelte bruker bli vurdert på et selvstendig grunnlag etter antall meter (høvetall) og hvor mye man bruker vegen (tonn pr. km.), – men det vil bli et for omfattende og komplisert system. Det er derfor vanlig at brukerne av vegen inndeles inn i følgende ulike kategorier.

Flergangsbrukere som eierne av hyttene etter:

  • Avstand
  • Brukens omfang og intensitet
  • Eventuelt en kombinasjon avstand og bruk/ intensitet

Engangsbrukere:

  • Dette kan for eksempel være folk som skal på ski og samtidig benytter serveringsstedet i eksempelet ovenfor. For denne kategorien vil vedlikeholds bidraget typisk være bompenger.

Hva slags standarder skal vegen ha?

Veglovens § 54 første ledd første setning angir hvilken standard vegen skal ha. I henhold til bestemmelsen skal vegen holdes i «forsvarlig og brukande stand». Hva ligger så i dette begrepet?

Dette er en rettslig standard som samtidig setter en øvre grense minimumsstandard for hvilken standard som vegen skal ha. Dette er ikke sjelden at brukerne av veien har ulik oppfatning av hva dette betyr og hvordan vegen bør vedlikeholdes og i hvilket vedlikeholdsnivå (stand) den skal være i. Dette spørsmålet avgjøres av styret eller av veilaget slik vi har beskrevet over. Hvis de ikke blir enige kan dette løses dette ved skjønn eller annen tvisteløsning for jordskifteretten eller de alminnelige domstolene.

Tvister

Hvis brukerne av vegen ikke blir enige om fordeling av kostnader til vedlikehold og utbedring, kan tvistespørsmålet bringes inn for jordskifteretten og avgjøres ved skjønn. Det skal særskilt bemerkes at det bare er jordskifteretten som har kompetanse som skjønnsrett i disse tilfellene.

Ta gjerne kontakt for en innledende og uforpliktende samtale.

Kontakt oss i dag for en innledende samtale

"*" obligatorisk felt

Advokatfirmaet Frøy

Hurtigkontakt

Ønsker du at vi skal kontakte deg? Fyll ut navn og nummer under, så kontakter vi deg.

"*" obligatorisk felt