Avkorting i arv

Borgarting lagmannsrett kjenner bestemmelse i testament ugyldig.

I dom av februar i år kjente Borgarting lagmannsrett en bestemmelse i testament om avkortning i arv ugyldig.

To brødre tapte mot sin søster i lagmannsretten i tvist om det kunne foretas avkortning i søsterens arv etter arveloven § 38Det frem gikk av farens testament at kr 1 050 000 skulle avkortes i datterens arv, men retten kom til at disposisjonen ikke kunne anses som farens vilje. Det var herunder knyttet betydelig usikkerhet til hvilke verdier som inngikk i beløpet. 

Sakens bakgrunn

Foreldrene til partene hadde inngått ektepakt om særeie i 1979, men hadde ifølge brødrene hatt en sammenblandet økonomi. Brødrene hevdet derfor at avkortningen måtte vurderes felles for begge boene og ikke individuelt slik søsteren hevdet. Brødrene anførte videre at avkortingsbeløpet omfattet en gevinst på kr 700 000 ved gavesalg av en leilighet fra foreldrene til søsteren. Søsteren hevdet derimot at det ikke var noe gaveelement i kjøpet, men at underprisen var ment å kompensere henne for at foreldrene benyttet seg av en kjøpsrett til en meget fordelaktig pris som egentlig tilhørte henne. Brødrene anførte videre at søsteren heller ikke kunne høres med at kr 250 000 som faren overførte til henne i 2006, var et lån som var gjort opp eller at kr 100 000 til tannbehandling, utgjorde utlegg til sykehjelp som er unntatt fra avkortning.

Rettens vurdering

Lagmannsretten la innledningsvis til grunn at spørsmålet om avkortning måtte vurderes individuelt for arven etter foreldrene og viste bl.a. til at foreldrene hadde særeie. Videre la retten til grunn at forholdene rundt tilblivelsen av testamentet sett i sammenheng med farens helsemessige tilstand, innebar at man ikke kunne legge til grunn at testamentet var uttrykk for farens vilje når det gjaldt avkortningsspørsmålet. Retten viste bl.a. til at beløpet på kr 1 050 000 ble satt inn i testamentet av advokat Brandt etter innspill fra broren og at korrespondansen mellom Brandt og broren tydet på at testamentet ble opprettet etter initiativ fra broren.

Videre konkluderte lagmannsretten med at leiligheten tilhørte moren og at moren ikke hadde fastsatt at det skulle skje avkortning. Det var heller ikke godtgjort at avkortning var i samsvar med morens forutsetninger. Beløpet på kr 250 000 som brødrene anførte opprinnelig var lån fra foreldrene, var gjort opp og kunne ikke danne grunnlag for avkortning etter lagmannsrettens syn. Beløpet på kr 100 000 som søsteren hadde fått overført til tannbehandling ble ansett som gave fra faren og kunne ikke avkortes. Retten mente det ikke var farens forutsetning at det skulle gjøres avkortning for gave som gikk til å dekke utgifter til medisinsk behandling. Brødrene ble heller ikke hørt med at søsteren hadde akseptert avkortning på avtalemessig grunnlag.