Slik fungerer allemannsretten

allemannsretten barn leker ved stranden

Alt du trenger å vite om allemannsretten?

I denne artikkelen vil vi forsøke å klargjøre for deg reglene rundt allemannsretten generelt og forklare litt nærmere om rett til ferdsel og opphold i strandsonen.

Hva er allemannsretten?

Allemannsretten står sterkt i Norge og er en del av vår felles kulturarv. Som navnet tilsier så er allemannsretten en samlebetegnelse på de ulike rettighetene som allmenheten har over andres eiendom, uavhengig av om grunnen er eiet privat eller av det offentlige. Allemannsretten bygger på lang tradisjon og sedvane, men er lovfestet og regulert i friluftsloven fra 1957.

Allemannsrettens formål

Lovens formål er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold mm. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv bevares og fremmes. Retten alle har til å nyte naturen kan deles inn i tre hovedkategorier, ferdselsrett, oppholdsrett og høstingsrett.

I motsetning til hva mange tror, så er allemannsretten også klart begrenset. Sammen med allemannsretten følger også plikter, der utøvelsen av allemannsretten skal skje hensynsfullt og varsomt, med begrensninger som følger av friluftsloven direkte, men også av en lang rekke andre lover, forskrifter og reguleringer på stedet.

Dette gjør at spørsmålet om det faktisk er lov å ferdes over akkurat den private strandtomten eller ta opphold for bading på nettopp det svaberget, blir vanskelig å gi et konkret svar på. Svaret beror på en konkret vurdering av friluftslovens rettigheter, omstendighetene på stedet, sunn fornuft og god gammeldags folkeskikk. Friluftsloven fra 1957 etablerer et skille mellom utmark og innmark. Allemannsretten gjelder som hovedregel i utmark, og ikke i innmark.

Innmark

Hva som regnes som innmark eller områder likestilt som innmark fremgår av friluftsloven § 1a, der «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker» er innmark. Det er verdt å merke seg at det samme gjelder for udyrkete, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område. Tilsvarende gjelder for område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Utmark

Utmark er i friluftsloven udyrket mark som etter §1a første ledd ikke regnes som innmark. Det vil si at områder som ikke er innmark eller likestilt som innmark, er utmark. Typiske områder er strand, skog, fjell, vann og andre naturområder og naturtyper som ikke er å anse som innmark.

Innmark eller utmark?

De ulike begrepene i loven er ikke fint tilpasset alle de ulike geografiske variasjonene i vårt langstrakte land. Om et område kan sies å være innmark eller ikke, vil derfor bero på en tolkning av lovens forarbeider og hvordan regelverket er utviklet i rettspraksis. Dette innebærer at selv om loven ikke nødvendigvis passer for området, så kan rettsutviklingen likevel ha medført at et slikt areal skal anses som innmark eller motsatt, se blant annet Høyesteretts sak Rt-1998-1164, der det ble uttalt at: «faktiske endringer, f.eks. utbygging eller fraflytting, kan føre til at tidligere utmarksområder blir innmark og omvendt» og at grensedragningen mellom inn- og utmark –i lys av den økte interesse for fritid og fritidsaktiviteter– vil være annerledes i dag enn tidligere.

allemannsretten lover og regler

Det er lagt opp til en loven skal følge den samfunnsmessige utviklingen på området. Hva som omfattes av lovens begrep «gårdsplass» sammenfaller ofte med området rundt og mellom bebyggelse, og omfattes naturlig av det videre begrepet hustomt. Begrepet «hustomt» i loven har imidlertid ingen fast størrelsesmessig begrensing. I praksis er det lagt til grunn at en hustomt utgjør minst ett dekar i lovens forstand, jf. uttalelse fra Sivilombudsmannen 15K/75.

Det er uttalt at dette ofte vil gi en avstand på 10-15 meter for vanlig bebyggelse, men at det vil variere etter terrengforhold, vegetasjon mm. Begrepet hustomt omfatter også hytter, og vurderingen blir derfor den samme for fritidsboliger. Begrepet hustomt er i rettspraksis avgrenset mot bygninger til annet enn opphold, det vil si uthus, naust, redskapsboder ol. Tomter kan imidlertid være betydelig større, uten at grunneier kan påberope seg at hele tomten er innmark, og dermed unntatt fra allmenhetens bruk. Dette gjelder særlig for tomter med strandlinje, der Høyesterett i Rt-2005-805 har slått fast at strandområders særlige betydning for rekreasjon og friluftsliv, gjør at grunneiere som bygger i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere innpå seg enn ellers. Også terrenget på stedet vil være styrende for avveiningen mellom privatlivets fred og allemannsrettens utøvelse, der et sentralt punkt vil være allmenhetens mulighet til innsyn.

Hvor den konkrete grensen går kan derfor ikke sies generelt. Det beror på en konkret vurdering på stedet. Hensynet bak er blant annet er vern om privatlivets fred og den private sonen rundt bebyggelse, slik at grensene for den private sonen blir sammenfallende med grensen mellom utmark og innmark.

Trenger du juridisk rådgivning? Start med en innledende samtale med en av våre advokater.

Hva kan du så gjøre?

I motsetning til hva mange tror så gir ikke definisjonen av innmark/utmark alene svaret på hva som faktisk er lov å gjøre på stedet.

Løsningen på dette ligger i å undersøke og kartlegge om det følger andre rettigheter eller plikter av annet regelverk på stedet.

Undersøke loven og bestemmelser

Først når dette ikke er tilfellet, vil bestemmelsene i friluftsloven -og hvordan disse har blitt fastslått og praktisert av domstolene- være styrende for retten til ferdsel og opphold. Og er man i tvil om selve definisjonen, så gir friluftsloven § 20 anledning til å be kommunen om en veiledende uttalelse, selv om dette ikke nødvendigvis løser en opphetet diskusjon med grunneieren på stedet.

Utgangspunkt og hovedregel om ferdsel i utmark

Allemannsrettens hovedregel står i friluftsloven § 2 første ledd: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» I bestemmelsens annet ledd er tilsvarende rett gitt for «ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på vei eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet». Slik ferdsel kan imidlertid begrenses nærmere av kommunen og av grunneier på stedet.

Ferdsel i innmark

I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, men ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Ferdselsretten gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Eier eller bruker kan – uansett inngjerding – forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade, se friluftsloven § 3. Ferdsel til fots på vei eller sti i innmark som fører til utmark, eller på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende er tillatt hele året. Kravet er at ferdselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker. Slik ferdsel gjelder likevel ikke for organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet.

 

allemannsretten sommerhus

Hva med strandsonen?

Der stranden ligger i utmark vil det etter hovedregelen være grunnlag for fri ferdsel. Den private sonen rundt bebyggelse er som nevnt over å anse som innmark, og der kan man ikke ferdes i medhold av allemannsretten. Ligger selve hytten og den private sonen i vannkanten, så har du heller ikke anledning til å ferdes langs vannkanten. Det samme gjelder for private brygger og kaianlegg.

Dette kan imidlertid stille seg annerledes dersom hytten er ubebodd. I slike tilfeller vil allmenheten kunne ha en større adgang til ferdsel nær og over slike eiendommer. Spørsmålet om omfanget av den private sonen rundt bebyggelse beror på en konkret vurdering, og man kan ikke gi noe eksakt eller overordnet svar. Som utgangspunkt har grunneier ikke anledning til å utvide innmarksdefinisjonen ved å opparbeide arealet med hage, ulik beplantning eller mindre installasjoner som gjerder, flaggstenger mm., men som vi kommer tilbake til under, så plikter enhver som ferdes på annen manns grunn å utvise skjønn og opptre hensynsfullt. Dette vil særlig gjøre seg gjeldene opp mot den private sonen, og særlig der eier eller bruker selv oppholder seg på stedet.

Det samme gjelder for eventuell ferdsel over plener og opparbeidet mark, der eventuell ferdsel bør skje med varsomhet. Noen brygger i utmark strekker seg innover på land. I rundskriv til friluftsloven er det lagt til grunn at det er lov å ferdes over den del av en brygge i utmark som ligger på land, når dette ikke gir ulempe for eierens bruk. Opphold på den delen av bryggen vil imidlertid ikke være lov. Dersom området ikke kan sies å falle innunder friluftslovens konkret opplisting inn, så kan området likevel være å anse som innmark i lys av bestemmelsen om at også liknende områder hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker, anses som innmark. Vilkåret for dette er at allmenhetens ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for eier.

Det må skje en konkret interesseavveining mellom grunneiers rettigheter/ interesser på stedet og allmenhetens interesser for ferdsel. I rettspraksis er det uttalt at det må stilles høye krav for at noe skal karakteriseres som innmark etter denne bestemmelsen, jf. Rt-1998-1164. Reglene om ferdsel i strandsonen er lite konkrete, og konflikter oppstår gjerne der begge parter hevder sin rett. Hvem som faktisk har rett vil sannsynligvis ikke kunne løses på stedet, men et moment i vurderingen vil kanskje være hvordan den som ferdes selv ville ha opplevd slik ferdsel om han var grunneier og motsatt.

Telttur

Allmenhetens rett til telting og rasting i utmark er regulert i friluftsloven § 9 hvor det fremgår at «plass til rasting, solbad, overnatting eller liknende må ikke tas i innmark uten eierens eller brukerens samtykke.» Begrepet liknende viser til opphold av en viss varighet. Utgangspunktet er at denne typen opphold i innmark krever samtykke, mens svært korte opphold vil falle utenfor. I utmark må plass til rasting, solbad, overnatting eller liknende ikke tas til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Telt må ikke settes opp så nær bebodd hus (hytte) at det forstyrrer beboernes fred og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. Reglene om avstand fra bebyggelse gjelder likevel ikke på område som særskilt er innredet for telting. Hva som vil være utilbørlig fortrengsel beror på en konkret vurdering av forholdene på stedet, der allmenheten plikter å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre. Det er i loven gitt en forskriftshjemmel for at departementet kan regulere telting i kystnære områder nærmere. Det vil derfor også kunne være særreguleringer for området i form av verneforskrifter eller kommunale forskrifter som begrenser eller utvider retten til opphold, for eksempel naturreservater, hekkeplasser for sjøfugl, ol.

Bading, ferdsel og opphold på sjøen
– landsetting og fortøyning av båt

Bading

Etter friluftsloven § 8 har enhver «rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.» Lovens begrep om strand må tolkes utvidende, og omfatter også bading fra skjær, holmer, klipper, svaberg mm. Rett til bading forutsetter imidlertid at dette kan skje uten fortrengsel eller ulempe for andre, noe som viser til friluftslovens generelle hensynsregel og de avveininger som må foretas. Motsetningsvis vil bading fra strand i innmark ikke kunne skje uten samtykke fra eier.

Ferdsel på sjøen

Etter friluftsloven § 6 er ferdsel med båt på sjøen fri for enhver. Ferdsel på islagt sjø er også fri for enhver. Begrensinger kan imidlertid følge av andre lover og farvannsreguleringer, blant annet i havner, rundt petroleumsanlegg, forsvarsanlegg, oppdrettsanlegg, badeområder mm.

Det gjelder selvfølgelig også begrensninger for hastighet, der lokale reguleringer kan være varierende langs kysten. Til eksempel har Oslo kommune innført en hastighetsbegrensning på maksimalt 25 knop i sine farvann.

Etter forskrift om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø gjelder det også en generell fartsbegrensning i § 2, der fartøyer skal utvise forsiktighet og avpasse farten etter fartøyets størrelse, konstruksjon, manøvreringsevne og farvannsforholdene, slik at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade på personer, herunder badende, andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg eller omgivelsene for øvrig. Dette betyr i korthet at farten og opptreden på sjøen også må tilpasses etter de konkrete forholdene, akkurat som på veien.

Under ferdsel på sjøen har enhver rett etter friluftsloven § 7 til å dra i land båt på strandstrekning i utmark for kortere tid. Det er imidlertid ikke tillatt å nytte kai eller brygge i utmark uten eierens eller brukerens samtykke. Loven åpner likevel for at «andre fortøyningsgreier» (ringer, bolter o.l.) i utmark kan nyttes såfremt eieren eller brukeren ikke har forbudt det. Eieren eller brukeren kan likevel ikke motsette seg bruk av slike for kortere tid når bruken kan foregå uten utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Det vil si at kortvarig bruk som ikke hindrer eiers bruk, heller ikke kan forbys. Hva som i det konkretet tilfellet vil være utilbørlig beror på en konkret vurdering, men fortrengsel for eiers umiddelbare behov vil fort være utilbørlig og dermed ikke lovlig.

Ferdsel på innsjøer og elver (åpent eller islagt vassdrag) er regulert i lov om vassdrag og grunnvann og lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Her gjelder det ofte strengere reguleringer, der utgangspunktet er at bruk at motorbåt og andre kjøretøy i utmark er forbudt etter motorferdselloven § 3.

Hva så med opphold på sjøen?

Er det noen grenser for hvor oppankring kan skje og for hvor lenge? Spørsmålet om oppankring tett på en hytte ble vurdert av Høyesterett i 2007 (Rt-2007-102). I den saken var det spørsmål om båtfortøyning til en holme. Holmen var atskilt fra en nærliggende hytte med et 35 meter bredt trafikkert sund. Høyesterett fant at avstandsregelen for telting i friluftsloven § 9, med krav om minsteavstand på 150 m fra nærmeste hytte, ikke gjaldt på sjøen, og fortøyningen ble ansett lovlig. Likevel ble tidsbegrensningen for telting på 48 timer opprettholdt som en mulig skranke for hvor lenge en båt kan ligge oppankret eller fortøyd i nærheten av bebyggelse.

Ved siden av dette gjelder de alminnelige reglene om forbud mot ankring i leden, over rørledninger eller undervannskabler. Ofte vil egnede oppankringssteder være avmerket på sjøkartet, og som alltid er det viktig å sjekke dybde og grunnforhold.

Trenger du juridisk rådgivning? Start med en innledende samtale med en av våre advokater.

Last ned katalogen om allemannsretten

"*" obligatorisk felt

En egen hensynsregel som skranke for utøvelse av allemannsretten

Utøvelsen av allemannsretten har begrensinger i lovteksten direkte. Enhver som benytter annen manns grunn plikter til å opptre hensynsfullt og varsomt. Hva som i loven er hensynsfull ferdsel, er nærmere omtalt i en egen hensynsregel i friluftsloven § 11:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»

Hensynsregelen kan derfor både avskjære og begrense den alminnelige ferdsels- og oppholdsretten i strandsonen og på sjøen i nærhet til bebyggelse. Etter bestemmelsens annet ledd har i tillegg grunneier eller bruker en viss bortvisningsrett for folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe.

Brudd på hensynsregelen eller andre bestemmelser i friluftsloven er i tillegg gjort straffbart i form av bøter, se friluftsloven § 39. Dette gjelder både for den som utøver allemannsretten, men også for grunneiere som forsøker å forhindre allemannsretten på sin eiendom.

Friluftsloven i sin helhet er tilgjengelig på www.lovdata. no. I tillegg har Miljødirektoratet gitt ut en egen veileder om tiltak i strandsonen. Denne gir også utfyllende informasjon om ulovlige stengsler og kommunens ulovlighetshåndtering. Veilederen kan være et fint oppslagsverk i tilfellet allemannsrettens grenser settes på prøve.

Ta kontakt med en av våre advokater for å få en innledende samtale.

Da er det vel bare å ønske alle en god og konfliktløs sommer!

Kontakt oss i dag for en innledende samtale

"*" obligatorisk felt

Advokatfirmaet Frøy

Hurtigkontakt

Ønsker du at vi skal kontakte deg? Fyll ut navn og nummer under, så kontakter vi deg.

"*" obligatorisk felt